Stephen D. Levitt & Stephen J. Dubner - Freakonomics

Her er en bok om økonomi og statistikk som ikke er kjedelig! Man blir nok ikke en økonomisk ekspert av å lese denne - det er nok mer sosiologi enn økonomi som dekkes. Men man tenker litt annerledes om hvordan ting henger sammen.

Hva har abort å gjøre med kriminalitet? Sumobryting og korrupsjon? Hva med lærere som jukser? Er svømmebasseng eller våpen farligst for barn?

Alt dreier seg om incentiver - motivasjonen noen har for å gjøre noe.

Interresant lesning.

A.J. Jacobs - My year of living Biblically

Før i tiden når man skulle finne ut om noe, studerte man og leste masse bøker om emnet. Man spurte eksperter på emnet eller folk som hadde opplevd noe.

I dag må vi oppleve det selv. I TV-serien 30 DAYS er det nettopp 30 dager som skal utruste en til å ta en avgjørelse. I bøker er det gjerne 1 år som gjelder. I fjor leste jeg Judith Levines NOT BUYING IT, som handlet om å unngå shopping i ett år. Individet er alfa og omega. Men i disse (ofte svært underholdende og informative) bøkene gjør man selvfølgelig også det er skrev om i første linje. Den individuelle opplevelsen er bare porten inn. Men vi har fått et dreining fra objektiv til subjektiv, fra utenfor til innenfor. Det er sannsynligvis et resultat av vår kraftige dreining mot en underholdningskultur.

A. J. Jacobs er heldigvis så morsom og personlig at han fenger hele veien. Konseptet: Han skal leve etter Bibelens bud så langt det lar seg gjøre. På veien oppsøker han både ekstreme og moderate personer, han har et fast panel av religiøse rådgivere og han opplever mest mulig på egen hånd.

Det viktigste han opplever er nok fellesskapet som ligger i enkelte religiøse seremonier, nettopp fordi det står i sterk kontrast til manges individuelle, private religionsutøvelse. Boka fokuserer på jødedommen og det gamle testamente, men den tar også med en del fra kristendommen.

Jacobs lar skjegget gro, han besøker sin sektleder-onkel i Jerusalem og han går løs på regler og bud, ett for ett. Den første dagen oppdaget han at han måtte bryte et for å holde et annet.

Dette er både morsomt og lærerikt. Og, du verden, hvor mye man lærer om seg selv når man ikke lenger lever i en komfortabel boble.

David Eagleman - Sum

Hva skjer etter at vi dør? Hvilken virkelighet vil vi plutselig måtte forholde oss til?
* Havner vi på et enormt venterom?
* Må vi spille rollen som statister i de levendes drømmer?
* Møter vi Skaperen vår og finner ut at det er små abøbe-liknende celler som ikke forstår oss?
* Må vi gjenoppleve hele livet vårt, bare i en annen rekkefølge?

SUM gir deg 40 ulike, fantasirike svar. Forfatter og vitenskapsmann Eagleman skriver krystallklart og skaper et nytt univers på annenhver side. Dette er ypperlig for deg som liker intellektuell fantasy og samtidig ikke vil ha for lange bøker. Det ga meg lyst til å lese igjen.

Sloane Crosley - I was told there'd be cake

En personlig essay-samling fra unge New Yorker Crosley. Ikke forvent Bridget Jones. Dette er mindre morsomt, men mer litterært. Boken føles veldig melankolsk. Som tittelen spiller på, handler det mye om kontrasten mellom forventninger og virkelighet. Det ble ikke som vi hadde håpet og drømt.

Crosley er veldig personlig, og noen ganger blir det mest for jenter (bryllup). Favoritten min er nok hennes lille ponni.-samling, det første stykket i boka.

Øya -09

Et kraftig regnskyll åpnet Øya-festivalen 2009, og en hel dag på lørdag avsluttet den. Da holdt jeg meg hjemme. Men noen fine band fikk jeg høre:

Band of Horses - Av en eller annen grunn mektig populære. Skjeggefransen med den silkemyke stemmen hadde et overraskende rufsete utseende og minimal mimikk. Men det lød nydelig.

Mew - De danske kraft-progrockerne leverte en konsertopplevelse med mye lyd og absurde dyremennsker på storskjerm.

Donkeyboy - Den unge gjengen fra Drammen var litt for søte på scenen, og manglet nok sterke låter. Men de har noen flere hits på lager. Imponerende vokal på alle 3 gutta.

Glasvegas - en rockegjeng fra Skottland dagen etter at Norge banket dem 4-0. De nevte det, før de banket inn fire låter rett i krysset. Svartkledd, 50-talls skinnklær, som seg hør og bør arbeiderklassen. Musikken sugde deg inn. Best på øya.

The Arctic Monkeys - Mye lyd, lite karisma. Men det låt saftig.

Lily Allen - Påkledd som en jente på byen (og knapt nok det), var det bedre å høre enn å se henne. Hun drakk vin med sugerør i plastglass og fyrte opp røyk etter røyk MENS hun sang. Hun jobbet hardt for å virke uanstrengt kul. Men hun har en nydelig stemme og når hun legger den høyt med en skarp vibrato får vi 30-talls-følelsen. Nesten Edith Piaf. Og hun har mange bra låter.

Det var egentlig høydepunktene.

Ellers ruslet vi rundt i kø, spiste i kø, kikket på folk som sjekket i kø og traff folk i kø. Fullsatt og trivelig. De på gratis-broa var nok også fornøyd.

Vitner og kvitrende kvinnebryst

Konsert: Jason Mraz, juni-09

Galleriet var fylt med forventningsfulle tenåringer, og halvparten av gutta som hadde våget seg inn i hovedsalen lot hvite hatter pryde skallene sine. Dette var tydelig jentenes kveld. Foran meg sto en liten gjeng ungdommer fra Jehovas Vitner (de studerte "Lovsanger til Jehova" på iPoden til den kuleste i gjengen.) Ja, jeg var alene, så jeg hadde tid til å observere.

Det er altså mange ulike grupperinger som liker mr. Mraz. Med sin hvite, smilende reggae-pop får han fort opp stemningen. Og med tekster som kan inneholde banning og referanser til Gud i samme sang, spenner han vidt. Det føles ekte, og musikken gir sjelen en klem.

Høydepunktet må nok sies å være "Butterfly", fartsfylt med blåsere og mitraljøse-tekst.

Besværlig komitè

Roman: Sonallah Ibrahim - Komiteen

Det finnes mange slags komiteer. Festkomiteer og 17.maikomiteer. Selvoppnevnte og hurtigarbeidende. Denne komiteen er langt mer diffus enn som så. Det er en godt bevart hemmelighet hva komiteens hensikt er, og hemmeligheten røpes aldri. Likefullt er det tydeligvis veldig attraktivt for enkelte å forsøke å bli medlem av komiteen selv om søkerprosessen drøyer ut i årevis. Det er forresten ikke tidsaspektet som er det mest problemtiske ved opptaksprosessen. Nøye uttenkte og spissformulerte foredag for komiteen må toppes med opptreden in natura for at medlemmene skal bli fornøyde. Medlemmene blir vår eneste oppfatning om komiteens selv, den består av både kvinner og menn, sivile og militære, høye og lave. De sosiale antennene virker dog noe mangelfullt utviklet. Dersom det ikke er et uttrykk for den kulturelle avstanden mellom Norge og Egypt som blir synliggjort igjennom denne komiteens opptreden. Komiteens leder blir etterhvert så nærgående at han insisterer på å sove i søkeren sin seng, hvilket framprovoserer søkeren til å ta livet av lederen etter at det viste seg at lederen hadde en pistol mellom lårene. Så følger trusler om straff, og det ender med at søkeren begynner å spise seg selv. En smertefull søkerprosess kan man si.