THREE SHADOWS

THREE SHADOWS er lettlest tegneseriekunst, men den stikker dypt og glemmes ikke med det første. For den handler om foreldres verste frykt: Å miste et barn. Plutselig en dag legger tre skygger seg over det idylliske livet til en ett-barnsfamilie, noe som driver faren ut på en håpløs reise/flukt.

Det er mye liv i de enkle, bølgende kullstrekene og avslutningen i magisk-realistisk ånd er uforglemmelig.

Menn som hater kvinner, men hvorfor?

MENN SOM HATER KVINNER begynner med noe som virker som en triviell sak med et forsvinningsnummer der både årsak og utfallet av hendelsen er fullstendig uvisst, selv etter 40 år. Etter hvert blir det mer og mer makabert, og det viser seg at det står en notorisk overgriper bak en rekke drap, alle på kvinner. Drapsmannen er forøvrig ikke alene om å ha slike hensikter - hovedpersonen Lisbeth Salander må hanskes med en sadistisk verge for å få tilgang til sin personlige bankkonto.

Filmen er spennendende og har nerve hele tiden, etterhvert som den bygger seg sakte opp mot det avgjørende klimaks. Man kan spørre seg hva som får disse forbryterne til å handle som de gjør. Drapsmannen Martins adferd forsøkes forklart i filmen med at han er et produkt av sin far, som hadde lært han opp til å forgripe seg på å ta livet av kvinner. For ham hadde det også en rasistisk motivasjon hentet fra krigens dager og nazistisk ideologi. Denne ideologien hos faren må ha stukket så dypt at det er blitt overført på sønnen, som har båret dette uhyggelige arvegodset med seg og gjort det til sin livsoppgave å sette det ut i livet, kombinert med bisarr personlig vinning.

Dette bringer meg over til sakprosaboken NAZISTENE av Laurence Rees, som forsøker å forklare hvordan en nasjon kunne gjennomføre folkedrap på flere befolksningsgrupper som ikke var ønsket. Hovedforklaringen går på at svorne ideologer blir satt i nøkkelposisjoner. Dette kombineres med et politisk system der det i liten grad blir gitt ordre fra toppen og nedover, men at hver underordnet handler etter hva han tror vil behage sin overordnede. Dette gjelder særlig i forholdet mellom Hitler og hans underordnede. Samtidig vises den samme effekten på grasrotplan ved at enkeltsoldater handler dels etter ordre fra sine overordnede og dels etter egen overbevisning eller etter ønske om å innordne seg i rekkene og å være en god soldat som gjør som forventet. Det kan være flere paralleller her mellom drapsmannen i filmen og hans ballast fra farens impulser og måten ideologi og spire til handling ble spredt i det tredje riket.

LPB

Dagens filmtrailer

SHERLOCK HOLMES ser ut som heidundrandes underholdning. Robert Downey jr, Jude Law og Rachel McAdams. Dette er James Bond for 100 år siden!

Dagens sitat

"When much is taken, something is returned." Terry Pratchett, Nation

Jean-Philippe Toussaint og hans apparater

Det blir visst litt mer mediekritikk. For jeg kom over en artig liten bok på biblioteket av den franske forfatteren Jean-Philippe Toussaint. TV-APPARATET het den og var meget fornøyelig. Senere plukket jeg fram FOTOAPPARATET som var nokså tam i sammenligning. Felles for begge er passive hovedpersoner som står forundret og ser på sitt eget liv utfolde seg. Vel, hovedpersonen i TV-APPARATET er kanskje ikke passiv, men han får gjort veldig lite. Han skriver på en ny akademisk bok, men har skrivesperre. Tenk Solstad. Boka er usedvanlig morsom - tonen er tilbakelent og spydig, og mange scener fester seg - spesielt det som skjer på stranda og alt som har med naboenes planter å gjøre.

Jeg glemte helt tilttelen - han bestemmer seg nemlig for å slutte å se på TV. Dette leder til filosofiske betraktninger og en del abstinens.

Du kan jo gjøre et eksperiement, og heller lese om å se på TV i noen timer. En lettvekter, men den anbefales.

TV-APPARATET: 4
FOTOAPPARATET: 2

Dagens ord

Dagens ord: Intimitetstyranni. (Hørt på Kurer, P2. Jan Inge Sørbø.)

Neil Postman - Vi Morer Oss til Døde

En kulturell blogg bør selvfølgelig forsvare all den tiden vi bruker på å konsumere kultur. For kultur skal gjøre oss til mer forståelsesfulle og rike på innsikt i og med at vi får kikke inn i hjertene på de fiktive menneskene vi blir kjent med.

Kultur er nødvendig sjelelig mat. Men det betyr ikke at all maten vi spiser er like sunn eller like nødvendig for oss, eller like bra tilberedt. Nettopp dette siste er det vi som kulturkritikere og -konsumenter ønsker å diskutere. Når vi opplever noe som rører oss dypt eller rister i oss vil vi rope det ut til all verden, og når vi sitter igjen med en ekkel bismak, kan det hjelpe å advare andre ved å spytte ut det vonde.

Men altså: Sosionom og mediakritiker Neil Postman var en profetisk advarende stemme i sin samtid. Hans med kjente bøker, VI MORER OSS TIL DØDE, THE DISAPPEARANCE OF CHILDHOOD og TECHNOPOLIS, kunne like gjerne vært skrevet i dag, og de er mer aktuelle enn noen gang. Postman var en sterk, kritisk røst mot den teknologiske fremtidsoptimismen som har preget oss det siste århundret. I VI MORER OSS TIL DØDE advarer han mot selve fjernsynsmediet og hevder at det i sitt vesen må være overfladisk. Dermed gjør den oss overfladiske som en konsekvens.

Vi bruker mer tid på underholdning og media i dag enn på alle andre aktiviteter. Kanskje vi burde huske hvor av-knappen sitter og heller lese litt mer, eller kanskje rett og slett gå oss en lengre tur.

Hvor er dagens klartenkte formidlere og kritiske røster? La meg nevne to: I Norge har vi Thomas Hylland Eriksen, med like stor hypofyse som han er stor i kjeften, og USA har Neil Gabler, som har skrevet om Walt Disney, jøder i Hollywood og livet som et TV-program. Mer om disse senere.

Velkommen til Kulturelt Telegrambyrå.