Stephen D. Levitt & Stephen J. Dubner - Freakonomics

Her er en bok om økonomi og statistikk som ikke er kjedelig! Man blir nok ikke en økonomisk ekspert av å lese denne - det er nok mer sosiologi enn økonomi som dekkes. Men man tenker litt annerledes om hvordan ting henger sammen.

Hva har abort å gjøre med kriminalitet? Sumobryting og korrupsjon? Hva med lærere som jukser? Er svømmebasseng eller våpen farligst for barn?

Alt dreier seg om incentiver - motivasjonen noen har for å gjøre noe.

Interresant lesning.

A.J. Jacobs - My year of living Biblically

Før i tiden når man skulle finne ut om noe, studerte man og leste masse bøker om emnet. Man spurte eksperter på emnet eller folk som hadde opplevd noe.

I dag må vi oppleve det selv. I TV-serien 30 DAYS er det nettopp 30 dager som skal utruste en til å ta en avgjørelse. I bøker er det gjerne 1 år som gjelder. I fjor leste jeg Judith Levines NOT BUYING IT, som handlet om å unngå shopping i ett år. Individet er alfa og omega. Men i disse (ofte svært underholdende og informative) bøkene gjør man selvfølgelig også det er skrev om i første linje. Den individuelle opplevelsen er bare porten inn. Men vi har fått et dreining fra objektiv til subjektiv, fra utenfor til innenfor. Det er sannsynligvis et resultat av vår kraftige dreining mot en underholdningskultur.

A. J. Jacobs er heldigvis så morsom og personlig at han fenger hele veien. Konseptet: Han skal leve etter Bibelens bud så langt det lar seg gjøre. På veien oppsøker han både ekstreme og moderate personer, han har et fast panel av religiøse rådgivere og han opplever mest mulig på egen hånd.

Det viktigste han opplever er nok fellesskapet som ligger i enkelte religiøse seremonier, nettopp fordi det står i sterk kontrast til manges individuelle, private religionsutøvelse. Boka fokuserer på jødedommen og det gamle testamente, men den tar også med en del fra kristendommen.

Jacobs lar skjegget gro, han besøker sin sektleder-onkel i Jerusalem og han går løs på regler og bud, ett for ett. Den første dagen oppdaget han at han måtte bryte et for å holde et annet.

Dette er både morsomt og lærerikt. Og, du verden, hvor mye man lærer om seg selv når man ikke lenger lever i en komfortabel boble.

David Eagleman - Sum

Hva skjer etter at vi dør? Hvilken virkelighet vil vi plutselig måtte forholde oss til?
* Havner vi på et enormt venterom?
* Må vi spille rollen som statister i de levendes drømmer?
* Møter vi Skaperen vår og finner ut at det er små abøbe-liknende celler som ikke forstår oss?
* Må vi gjenoppleve hele livet vårt, bare i en annen rekkefølge?

SUM gir deg 40 ulike, fantasirike svar. Forfatter og vitenskapsmann Eagleman skriver krystallklart og skaper et nytt univers på annenhver side. Dette er ypperlig for deg som liker intellektuell fantasy og samtidig ikke vil ha for lange bøker. Det ga meg lyst til å lese igjen.

Sloane Crosley - I was told there'd be cake

En personlig essay-samling fra unge New Yorker Crosley. Ikke forvent Bridget Jones. Dette er mindre morsomt, men mer litterært. Boken føles veldig melankolsk. Som tittelen spiller på, handler det mye om kontrasten mellom forventninger og virkelighet. Det ble ikke som vi hadde håpet og drømt.

Crosley er veldig personlig, og noen ganger blir det mest for jenter (bryllup). Favoritten min er nok hennes lille ponni.-samling, det første stykket i boka.

Øya -09

Et kraftig regnskyll åpnet Øya-festivalen 2009, og en hel dag på lørdag avsluttet den. Da holdt jeg meg hjemme. Men noen fine band fikk jeg høre:

Band of Horses - Av en eller annen grunn mektig populære. Skjeggefransen med den silkemyke stemmen hadde et overraskende rufsete utseende og minimal mimikk. Men det lød nydelig.

Mew - De danske kraft-progrockerne leverte en konsertopplevelse med mye lyd og absurde dyremennsker på storskjerm.

Donkeyboy - Den unge gjengen fra Drammen var litt for søte på scenen, og manglet nok sterke låter. Men de har noen flere hits på lager. Imponerende vokal på alle 3 gutta.

Glasvegas - en rockegjeng fra Skottland dagen etter at Norge banket dem 4-0. De nevte det, før de banket inn fire låter rett i krysset. Svartkledd, 50-talls skinnklær, som seg hør og bør arbeiderklassen. Musikken sugde deg inn. Best på øya.

The Arctic Monkeys - Mye lyd, lite karisma. Men det låt saftig.

Lily Allen - Påkledd som en jente på byen (og knapt nok det), var det bedre å høre enn å se henne. Hun drakk vin med sugerør i plastglass og fyrte opp røyk etter røyk MENS hun sang. Hun jobbet hardt for å virke uanstrengt kul. Men hun har en nydelig stemme og når hun legger den høyt med en skarp vibrato får vi 30-talls-følelsen. Nesten Edith Piaf. Og hun har mange bra låter.

Det var egentlig høydepunktene.

Ellers ruslet vi rundt i kø, spiste i kø, kikket på folk som sjekket i kø og traff folk i kø. Fullsatt og trivelig. De på gratis-broa var nok også fornøyd.

Vitner og kvitrende kvinnebryst

Konsert: Jason Mraz, juni-09

Galleriet var fylt med forventningsfulle tenåringer, og halvparten av gutta som hadde våget seg inn i hovedsalen lot hvite hatter pryde skallene sine. Dette var tydelig jentenes kveld. Foran meg sto en liten gjeng ungdommer fra Jehovas Vitner (de studerte "Lovsanger til Jehova" på iPoden til den kuleste i gjengen.) Ja, jeg var alene, så jeg hadde tid til å observere.

Det er altså mange ulike grupperinger som liker mr. Mraz. Med sin hvite, smilende reggae-pop får han fort opp stemningen. Og med tekster som kan inneholde banning og referanser til Gud i samme sang, spenner han vidt. Det føles ekte, og musikken gir sjelen en klem.

Høydepunktet må nok sies å være "Butterfly", fartsfylt med blåsere og mitraljøse-tekst.

Besværlig komitè

Roman: Sonallah Ibrahim - Komiteen

Det finnes mange slags komiteer. Festkomiteer og 17.maikomiteer. Selvoppnevnte og hurtigarbeidende. Denne komiteen er langt mer diffus enn som så. Det er en godt bevart hemmelighet hva komiteens hensikt er, og hemmeligheten røpes aldri. Likefullt er det tydeligvis veldig attraktivt for enkelte å forsøke å bli medlem av komiteen selv om søkerprosessen drøyer ut i årevis. Det er forresten ikke tidsaspektet som er det mest problemtiske ved opptaksprosessen. Nøye uttenkte og spissformulerte foredag for komiteen må toppes med opptreden in natura for at medlemmene skal bli fornøyde. Medlemmene blir vår eneste oppfatning om komiteens selv, den består av både kvinner og menn, sivile og militære, høye og lave. De sosiale antennene virker dog noe mangelfullt utviklet. Dersom det ikke er et uttrykk for den kulturelle avstanden mellom Norge og Egypt som blir synliggjort igjennom denne komiteens opptreden. Komiteens leder blir etterhvert så nærgående at han insisterer på å sove i søkeren sin seng, hvilket framprovoserer søkeren til å ta livet av lederen etter at det viste seg at lederen hadde en pistol mellom lårene. Så følger trusler om straff, og det ender med at søkeren begynner å spise seg selv. En smertefull søkerprosess kan man si.

Elektra

Følgende uttalelse er betegnende for handlingen i operaen Elektra: "Jeg hører bråk i naborommet. - Det må være fødsel eller mord. " Handlingen er basert på en gresk tragedie av Sofokles, og utspinner seg i et av rommene i et hjem. Eller kammer som rommene i huset omtales som i den norske oversettelsen. Vi aner at enkelte i huset lever under svært lite frihet, og at husets frue, samt stefaren ikke akkurat har fremstått som vennligheten selv. Det ender ihvertfall med at begge blir drept. Musikken, av Richard Strauss, framstår som noe monoton. Det er ingen utpreget melodiøse arier i stykket, slik at det meste av sangen framstår mer som recitativ. Da hjelper det lite at stykket er skrevet for en imponerende besetning, for et orkester på over 100 personer.

THREE SHADOWS

THREE SHADOWS er lettlest tegneseriekunst, men den stikker dypt og glemmes ikke med det første. For den handler om foreldres verste frykt: Å miste et barn. Plutselig en dag legger tre skygger seg over det idylliske livet til en ett-barnsfamilie, noe som driver faren ut på en håpløs reise/flukt.

Det er mye liv i de enkle, bølgende kullstrekene og avslutningen i magisk-realistisk ånd er uforglemmelig.

Menn som hater kvinner, men hvorfor?

MENN SOM HATER KVINNER begynner med noe som virker som en triviell sak med et forsvinningsnummer der både årsak og utfallet av hendelsen er fullstendig uvisst, selv etter 40 år. Etter hvert blir det mer og mer makabert, og det viser seg at det står en notorisk overgriper bak en rekke drap, alle på kvinner. Drapsmannen er forøvrig ikke alene om å ha slike hensikter - hovedpersonen Lisbeth Salander må hanskes med en sadistisk verge for å få tilgang til sin personlige bankkonto.

Filmen er spennendende og har nerve hele tiden, etterhvert som den bygger seg sakte opp mot det avgjørende klimaks. Man kan spørre seg hva som får disse forbryterne til å handle som de gjør. Drapsmannen Martins adferd forsøkes forklart i filmen med at han er et produkt av sin far, som hadde lært han opp til å forgripe seg på å ta livet av kvinner. For ham hadde det også en rasistisk motivasjon hentet fra krigens dager og nazistisk ideologi. Denne ideologien hos faren må ha stukket så dypt at det er blitt overført på sønnen, som har båret dette uhyggelige arvegodset med seg og gjort det til sin livsoppgave å sette det ut i livet, kombinert med bisarr personlig vinning.

Dette bringer meg over til sakprosaboken NAZISTENE av Laurence Rees, som forsøker å forklare hvordan en nasjon kunne gjennomføre folkedrap på flere befolksningsgrupper som ikke var ønsket. Hovedforklaringen går på at svorne ideologer blir satt i nøkkelposisjoner. Dette kombineres med et politisk system der det i liten grad blir gitt ordre fra toppen og nedover, men at hver underordnet handler etter hva han tror vil behage sin overordnede. Dette gjelder særlig i forholdet mellom Hitler og hans underordnede. Samtidig vises den samme effekten på grasrotplan ved at enkeltsoldater handler dels etter ordre fra sine overordnede og dels etter egen overbevisning eller etter ønske om å innordne seg i rekkene og å være en god soldat som gjør som forventet. Det kan være flere paralleller her mellom drapsmannen i filmen og hans ballast fra farens impulser og måten ideologi og spire til handling ble spredt i det tredje riket.

LPB

Dagens filmtrailer

SHERLOCK HOLMES ser ut som heidundrandes underholdning. Robert Downey jr, Jude Law og Rachel McAdams. Dette er James Bond for 100 år siden!

Dagens sitat

"When much is taken, something is returned." Terry Pratchett, Nation

Jean-Philippe Toussaint og hans apparater

Det blir visst litt mer mediekritikk. For jeg kom over en artig liten bok på biblioteket av den franske forfatteren Jean-Philippe Toussaint. TV-APPARATET het den og var meget fornøyelig. Senere plukket jeg fram FOTOAPPARATET som var nokså tam i sammenligning. Felles for begge er passive hovedpersoner som står forundret og ser på sitt eget liv utfolde seg. Vel, hovedpersonen i TV-APPARATET er kanskje ikke passiv, men han får gjort veldig lite. Han skriver på en ny akademisk bok, men har skrivesperre. Tenk Solstad. Boka er usedvanlig morsom - tonen er tilbakelent og spydig, og mange scener fester seg - spesielt det som skjer på stranda og alt som har med naboenes planter å gjøre.

Jeg glemte helt tilttelen - han bestemmer seg nemlig for å slutte å se på TV. Dette leder til filosofiske betraktninger og en del abstinens.

Du kan jo gjøre et eksperiement, og heller lese om å se på TV i noen timer. En lettvekter, men den anbefales.

TV-APPARATET: 4
FOTOAPPARATET: 2

Dagens ord

Dagens ord: Intimitetstyranni. (Hørt på Kurer, P2. Jan Inge Sørbø.)

Neil Postman - Vi Morer Oss til Døde

En kulturell blogg bør selvfølgelig forsvare all den tiden vi bruker på å konsumere kultur. For kultur skal gjøre oss til mer forståelsesfulle og rike på innsikt i og med at vi får kikke inn i hjertene på de fiktive menneskene vi blir kjent med.

Kultur er nødvendig sjelelig mat. Men det betyr ikke at all maten vi spiser er like sunn eller like nødvendig for oss, eller like bra tilberedt. Nettopp dette siste er det vi som kulturkritikere og -konsumenter ønsker å diskutere. Når vi opplever noe som rører oss dypt eller rister i oss vil vi rope det ut til all verden, og når vi sitter igjen med en ekkel bismak, kan det hjelpe å advare andre ved å spytte ut det vonde.

Men altså: Sosionom og mediakritiker Neil Postman var en profetisk advarende stemme i sin samtid. Hans med kjente bøker, VI MORER OSS TIL DØDE, THE DISAPPEARANCE OF CHILDHOOD og TECHNOPOLIS, kunne like gjerne vært skrevet i dag, og de er mer aktuelle enn noen gang. Postman var en sterk, kritisk røst mot den teknologiske fremtidsoptimismen som har preget oss det siste århundret. I VI MORER OSS TIL DØDE advarer han mot selve fjernsynsmediet og hevder at det i sitt vesen må være overfladisk. Dermed gjør den oss overfladiske som en konsekvens.

Vi bruker mer tid på underholdning og media i dag enn på alle andre aktiviteter. Kanskje vi burde huske hvor av-knappen sitter og heller lese litt mer, eller kanskje rett og slett gå oss en lengre tur.

Hvor er dagens klartenkte formidlere og kritiske røster? La meg nevne to: I Norge har vi Thomas Hylland Eriksen, med like stor hypofyse som han er stor i kjeften, og USA har Neil Gabler, som har skrevet om Walt Disney, jøder i Hollywood og livet som et TV-program. Mer om disse senere.

Velkommen til Kulturelt Telegrambyrå.